Mister vi et viktig språk?

Det snakkes en del om mobiltelefonens plass i samspillet mellom mennesker. Vi har alle sett ellet opplevd at flere som f. eks. deltar på et møte ikke er egentlig tilstede, men opptatt med ett eller annet på telefonen. Det kan være lesing av nyheter, epost, meldinger eller sosiale medier som har fått førsteprioritet. Resultatet er som oftest at de det gjelder egentlig ikke er tilstede eller deltar på møtet - de bare er der. Mange ganger kan dette føre til dårlige møter, irritasjon hos de andre og ikke minst dårlig bruk av både egen og andres tid.

I samspill mellom mennesker kan denne prioriteringen få helt andre konsekvenser. Er man på restaurant med sin kjære er det direkte uhøflig å la telefonen få størst oppmerksomhet. Sammen med gode venner sender man et tydelig signal til de øvrige om at "dere fortjener ikke samme oppmerksomhet som telefonen min" - selv om man kanskje ikke mener det. Venner med en slik prioritering vil jeg helst ikke ha (om jeg kan velge).

Men - tittelen i denne bloggen sier noe om språk. Jeg tenker da på det språket som kroppen vår benytter. Vi "snakker" til andre med øynene, ansiktet hendene osv. Dette språket er vesentlig for oss alle, selv om noen ikke er oppmerksom på det og ikke benytter det aktivt. Det er likevel viktig for de fleste av oss å kunne tolke eller forstå det som ikke blir sagt med ord. Ord utgjør faktisk bare omkring en tredjedel av den kommunikasjonen vi har med hverandre....

Eksempel. Du spør en venn det vanlige spørsmålet: "Åssen går det med deg". Svaret du får er sikkert "Bare bra". Samtidig kan du legge merke til - gjerne ubevisst - at det er "noe" som ikke stemmer. Den som sier "bare bra" med munnen sier kanskje noe helt annet med kroppen. Hva skal du da tro på?  Kroppen, selvfølgelig!  De fleste av oss kan si usannheter, men nesten ingen kan lyve med kroppen. Ofte er det viktig, ja noen ganger til og med avgjørende, å vite om vi blir presentert for sannhet eller bløff.

Et annet eksempel: Du er på et marked og en selger forteller om alle fordelene med produktet sitt. Du stiller kanskje noen spørsmål, og får sannsynligvis svar som skal overbevise deg om å handle. Er du trent i å "lese" hva selgerens kropp sier, så vil du kanskje kjenne at "noe" ikke stemmer helt. Du velger derfor å ikke handle.

Kan bruk av mobiltelefon påvirke vår evne til å forstå andres kroppsspråk? Jeg tror det. Med masse trening i å kommunisere uten å ha kontakt med fysiske mennesker vil vi gradvis bli mindre dyktige til å forstå dette språket. Resultatet kan være at vi går glipp av informasjon som er viktig for oss.

En annen side av denne elektroniske kommunikasjonen er at hjernen vår hele tiden forsøker å tolke det vi hører eller leser. Når vi ikke har tilgang til kroppsspråket vil hjernen lett begynne med feiltolking og ofte også med "katastrofetolkning". Det som var ment som en spøk kan lett tolkes som alvor når vi ikke har den ekstra informasjonen som vedkommendes kroppsspråk gir oss.

Så - logg av. Legg bort telefonen når den ikke er HELT nødvendig.
Jeg er ganske sikker på at livet blir litt bedre da.

Synspunkter?

Det farlige klasserommet

For noen dager siden kunne vi lese i Aftenposten et innlegg fra en "anonym lærer". Tittelen var "Det farlige klasserommet" der læreren forteller om sin hverdag i skolen., både om mobbing (av læreren) og dårlige muligheter til å undervise.

Det kunne vært fristende å kommenere flere forhold i dette innlegget - dårlig miljø i skolen, lite tid og ressurser til undervisning, stivbente og tungrodde systemer, mobbing osv.

Ett av de momentene som nevnes - mobbing av læreren - fikk meg til å tenke tilbake på min egen tid i videregående.... Vi hadde flere lærere som var dyktige, både faglig og menneskelig. Dessverre også noen som - selv om de faglig sett var dyktige - ikke klarte å formidle kunnskap. Det ble uro i klassen, oppmerksomheten var helt andre steder enn på undervisningen, og resultatet ble deretter. Det jeg jeg tror var forskjellen på de gode og de mindre gode var hvordan vi oppfattet lærerens autoritet. Når en av de jeg kaller dyktige kom inn i klasserommet ble det stille med en gang. Vi merket ubevisst at læreren hadde autoritet, og at nå var det tid for å lære. Kanskje kunne vi ubevisst se det på kroppsspråket?  Det var ingen kjefting, ingen trusler, ingen laget bråk, og oppmerksomheten var der den skulle være - på undervisningen. Det var sikkert også andre ting som gjorde at vi respekterte denne læreren. Selvsagt var det faglig dyktighet, men læreren var også oppmerksom og registrerte alt som skjedde i rommet - og han viste at han respekterte den enkelte elev. Var det noen som trengte litt ekstra hjelp så kom den helt naturlig. Han krevde også at alle respekterte reglene i klasserommet - komme presis til timen, ikke prate eller sende lapper, ikke tyggegummi osv. Overtredelse medførte ikke noe annet enn et blikk fra læreren, men det var nok - nettopp fordi vi respekterte ham som autoriteten i klasserommet.

Denne læreren klarte også å gjøre fagene han underviste i interessante. Selv et fag som matematikk kunne være spennende....

I artikkelen i Aftenposten nevnes også læringsmiljøet, Et noe stivbent og lite fleksibelt system, der svært mye er regulert og kontrollert, bidrar neppe til inspirasjon og lyst til å undervise eller lære.  Er det mulig å endre miljøet i skolen og dermed forbedre læremulighetene og resultatene? Jeg tror det. Med lærere som klarer å vise at de er autoriteten i klasserommet, er faglig dyktige og systemer som ikke bare ivaretar undervisning, men også læring i skolen er det trolig mulig å oppnå mye mer enn i dagens skole. Det krever ikke bare kunnskap men også kompetanse.

Jeg vil til slutt dele et kort foredrag om dette emnet på TedTalk: How to escape education's death valley