Stress ned!

I jobben møter jeg ofte mennesker som sliter med stress. Jeg vil derfor skrive litt om dette.

Det aller første man kan gjøre med stress er å slutte å bruke dette ordet. Ordet i seg selv fremkaller en illusjon av at en urettferdig, ond verden overbelaster deg med problemer som er i ferd med å ta knekken på deg eller gjøre deg syk. Ved å tenke på situasjonen din og snakke om den på denne måten vil du lett bli passiv, føle håpløshet og miste tiltakslyst. Du vil også kunne bli syk.

"Oppfinneren" av stress - Dr. Hans Selye brukte ikke ordet om årsaken, men om sykdommen. Han brukte ordet om opplevelsen av utmattelse, søvnløshet, angst, depresjon som pasientene hans opplevde - ikke om hva de hadde opplevd i forkant av sykdommen. Han sa ikke at de hadde blitt utslitt av problemer. I steden påstod han at de hadde mislykkes i å tilpasse seg til problemene. Så ble de stresset og utbrent.

Dr. Ellen Weber forteller i en interessant blogg hvordan vår bruk av ord og språk kan gjøre en stor forskjell når det gjelder å enten tilpasse seg til problemene eller å bli stresset.

Noen eksempler:
"Nå er ting så ille på jobben at jeg snart kommer til å få et sammenbrudd."
kan byttes ut med:
"Jeg har så mye å gjøre på jobben at jeg trenger all den støtten jeg kan få for å klare det."

Det første utsagnet omhandler de fæle tingene som kan resultere i et sammenbrudd. Det andre forteller om utfordringene og ressusene som trengs for å håndtere dem. Dette gir mulighet til forandring av situasjonen.

Vi kan se på flere utsagn:
"Min beste venn utnytter meg. Jeg fikser det ikke lenger!"
kan endres til:
"Min beste venn krever for mye. På tide at jeg begynner å si nei!"

"Forholdet mitt er elendig. Jeg vurderer å skilles."
byttes ut med f. eks.:
"Ting fungerer ikke i forholdet mitt. På tide at vi begge snakker om hva vi ønsker av hverandre."

Som disse eksemplene viser vil måten vi uttrykker ting på (eller tenker på) kunne påvirke utfallet av en situasjon - om vi ender opp med stress og en uløst situasjon eller en mulighet til å løse utfordringene på en konstruktiv måte.

Så - hvordan vil du la dagen din bli?
Det er åpenbart lett å klage og si at du er stresset....
Likevel - for å bidra til en bedre dag - bli oppmerksom på språket og ordene du bruker. Det hjelper til å finne muligheter og løsninger når situasjonen er krevende.

En god kollega - Caroline Khambatta - har skrevet en liten e-bok om dette. Den har tittelen "Taming the stress bunnies" og er tilgjengelig på hennes nettsider.

Har du tanker og meninger om dette temaet? Legg gjerne inn en kommentar.

Tidlig programmering..

For en tid siden så jeg på TV-programmet "Vårt lille land" (Med Tonje Steinsland og Gerhard Helskog), der temaet var hvordan småbarn opplever å bli plassert i barnehage, og hvordan de ubevisst reagerer.

De fleste som har levert småbarn i barnehagen har opplevd at barnet protesterer, gråter, hyler eller reagerer på andre måter når de blir overlatt til en av de ansatte og du forlater dem. Noen forskere i Østerrike har forsket på hva som skjer i disse situasjonene. De hadde bl. a. registrert stressreaksjonen i kroppen ved å måle kortisol-nivået. Kortisol er det såkalte "stresshormonet", og et høyt nivå i kroppen tyder på at personen opplever en krevende eller stressende situasjon. Over lang tid vil et høyt kortisolnivå kunne gi varige skader, bl. a på immunforsvaret.

Forskerne i Østerrike fant flere interessante ting når de undersøkte barna.

• Kortisolnivået var høyt helt fra barnet ble forlatt i barnehagen til det kom hjem.
• De gjorde også en annen interessant observasjon. Hos de barna som ikke hylte og skrek, men derimot var ganske stille varte det høye kortisolnivået lenge. Hos de som skrek av full hals når de ble forlatt (og derfor fikk mer oppmerksomhet fra de ansatte i barnehagen) ble kortisolnivået redusert ganske kort tid etterpå.
• En annen observasjon var at de barna som hadde en nær tilknytning til en eller begge foreldrene som regel skrek og hylte mer enn de som ikke hadde et så nært forhold til foreldrene.

Slik jeg ser det, så hadde de barna som hadde et nært forhold til foreldrene lært å uttrykke følelsene sine. Når de gjorde det så oppnådde de det de trengte - omsorg og støtte. De som ikke gjorde dette hadde kanskje allerede lært å "legge lokk på" følelsene og behovene sine. De uttrykte ikke det de trengte, de fikk det derfor heller ikke, og de bevarte et høyt stressnivå mye lengre.

Jeg lurer litt på om vi, langt tidligere enn vi tror, ubevisst bidrar til å programmere barna våre til enten å gjøre noe for å få dekket behovene sine eller til å holde kjeft og leve med et høyt stressnivå.

Hva tror du?

Juleforberedelser

Vi har allerede kommet over halvveis i desember, og mye av det vi ser rundt oss som minner oss om at det er snart er jul. Vi handler gaver, gjør rent, baker (om vi får tak i smør!) og forbereder julehelgen slik vi har gjort det tidligere, eller slik vi har lært eller erfart at det skal gjøres. Noen av oss skal nyte fred og ro i høytiden, mens andre skal besøke familie, venner og bekjente som kanskje har blitt forsømt alt for lenge.

Dette fører til at vi begynner å lage oss forventninger til disse dagene. Vår Headmind (sunne fornuft) begynner å lage bilder av hvordan det kan eller bør bli. Kanskje er det bilder med mange hyggelige mennesker rundt seg, god mat, godt samvær og tid til å gjøre noe av det man aller helst ønsker og ikke tar seg tid til ellers. For noen kan det imidlertid være bilder av stressende forberedelser, mas, mye husarbeid, slektninger som krever oppmerksomhet og familieselskaper man helst ikke ville vært med på. Uansett - de fleste av oss har forventninger til disse siste dagene i året.

Så kommer julehelgen og bildene skal bli til virkelighet.
De som har hatt de "gode" bildene vil lett oppdage at det ikke ble slik som på bildene. Familieselskapene ble masete, menneskene rundt oss var stresset, det ble for mye mat, og man fikk ikke tid til seg selv. Man føler skuffelsen komme snikende. Var det egentlig dette jeg gledet meg til og så fram imot?

De som har sett for seg noen stressende og krevende dager der alt topper seg i løpet av noen få romjulsdager oppdager kanskje at det ikke ble riktig så ille som de hadde forestilt seg. Kankje ble noen av dagene riktig bra?

Resultatet er at uansett forventninger, så sitter mange igjen med en opplevelse som ikke er så god. Noen fordi forventningene ikke ble innfridd, andre fordi de gruet seg på forhånd. Dette er en av grunnene til at tiden etter jul er høysesong for stress, angst og depresjon.

Hva kan vi så gjøre for å komme oss greit gjennom julehelgen? Jeg vil forsøke meg med noen få, men enkle tips.

1. Reduser forventningene til julen. Julen er egentlig hardt arbeid for de fleste av oss. Jo mindre forventninger du har desto mer velkommen er fridager, god mat, lek med barna, samtaler med venner og kanskje skiturer i fine løyper.
2. Ikke forsøk å gjøre alle andre tilfreds. Gjør dine egne prioriteringer og vær tydelig overfor andre hva som er greit for deg og hva som ikke er det.
3. Rydd opp i eventuelle uoverensstemmelser som du måtte bære på før julen kommer.
4. Gå mange, lange turer.
5. Skal du være alene i julen - forsøk å finne en eller annen form for frivillig arbeid som du kan engasjere deg i. Mange frivillige organisasjoner trenger noen som stiller opp i julen. Du vil kunne kjenne gleden av å hjelpe andre mens resten av oss stresser omkring og er i ferd med å starte en krig mot hverandre.
6. Først og fremst - vær "sammen med deg selv". Prøv gjerne en eller annen form for meditasjon (kjenn på føttene dine samtidig med at du registrerer pusten din). I løpet av noen minutter vil du kunne roe ned en over-aktiv Headmind full av forventninger og krav og bare være deg selv. Nærmere julen kommer du kanskje ikke.

Om du har andre, gode tips til en vellykket julehøytid hører jeg gjerne fra deg.