Jeg skrev tidligere om at vi alle har våre egne oppfatninger av oss selv - en identitet - et bilde av oss selv. De fleste av oss har lært at dette bildet skal se best mulig ut - for andre. Å kunne oppnå et slikt bilde, og ikke minst holde det vedlike krever innsats - gjerne stor og langvarig anstrengelse.
For noen blir dette en idé om å være nærmest perfekt. Alt som gjøres skal være best mulig, uten feil og ikke kunne kritiseres. Dette er slitsomt, og for mange føles det også feil. Innerst inne kjenner vi kanskje at "jeg ville aller helst gitt blaffen", men så kommer de tillærte og opptrente forventningene med det perfekte glansbildet - idealet.
Vi kjenner resultatet. Den følelsen som forteller oss at "dette er ikke riktig for meg" eller "må dette virkelig være så bra?" blir sterkere og sterkere. Til slutt er sykdommen der - alt fra stress, høyt blodtrykk, utmattelsessyndrom, fibromyalgi, angst, psoriasis, eksem og mange andre lidelser.
Spørsmålet som dukker opp er da: Hvem anstrenger vi oss slik for? For familien, for jobben, for naboen - eller er det kanskje bare for oss selv? For å bevare og vedlikeholde det glansbildet vi selv har laget av oss selv?
Begynnelsen av et nytt år er kanskje et godt tidspunkt for å se nærmere på om jeg virkelig trenger å slite for å vedlikeholde et perfekt bilde av meg selv.....??
Fikk tilsendt en liten video i dag som sier litt om det å ikke være perfekt. Du finner den på http://www.wimp.com/littleimperfections/
Med ønsker om et godt, interessant, og ikke helt perfekt, nytt år for oss alle!
Once you accept the fact that you're not perfect, then you develop some confidence. ~Rosalynn Carter