søndag 28. november 2010

Opmerksomhet

For et par uker fikk den yogaklassen jeg går i en hjemmelekse - et par, tilsynelatende enkle oppgaver. Den ene av disse var: "Legg merke til hvordan dere går".

I Yoga er det viktig å være oppmerksom på de ulike reaksjonene i kroppen - både under aktivitet og hvile. Dette bidrar til å holde fokus på hvor kroppen setter grenser, hvordan muskler spennes og gir slipp på spenninger og hvordan det er å utfordre sine egne oppfatninger. For å si det på en enklere måte - det er viktig å ha oppmerksomheten på det som skjer i øyeblikket - NÅ!

I dagene som fulgte har jeg flere ganger forsøkt å legge merke til hvordan jeg går - og oppdaget at det er skikkelig krevende! Det går greit å registrere at jeg flytter føttene, overfører vekt fra det ene benet til det andre, kjenner vinden i ansiktet, blir oppmerksom på at tærne er kalde osv. Etter en kort stund - ofte bare noen få sekunder, eller kanskje et minutt eller to - er imidlertid tankene et helt annet sted. Jeg tenker på noe jeg har gjort, hva jeg skal gjøre snart eller tankespinn om hva jeg burde ha sagt eller gjort i en tenkt situasjon. Jeg er med andre ord IKKE tilstede og er IKKE oppmerksom på hvordan jeg går.

Når jeg jobber med klienter er oppmerksomhet på det som skjer i øyeblikket helt avgjørende for oss begge. Klienten skal forsøke å legge merke til fornemmelser og følelser i sin egen kropp i ulike situasjoner og benytte disse som sin viktigste veileder. Som terapeut må jeg legge merke til også hva som ikke blir sagt, måten ting sies på, kroppsspråk osv. for å kunne hjelpe klienten til å komme videre i prosessen. Å trene på best mulig oppmerksomhet er derfor avgjørende.

I Reverse Therapy benytter vi noen enkle teknikker for å 'roe ned' tankespinnet fra en aktiv Headmind. Å legge merke til sine egne føtter eller sin egen pust kan ofte være nok til å holde oppmerksomheten på det som skjer i kroppen - kjenne sinne, frustrasjon, glede og sorg - oppmuntringer fra kroppen som ikke må drukne i "støy" fra en aktiv Headmind.

Gjør gjerne et forsøk - legg merke til hvordan du går!

When we first attempt to stillness and silence, it is amazing - all there is is hearing yourself think, and it can be louder, and more disturbing and distracting than any external noise.
Jon Kabat-Zinn

fredag 19. november 2010

Piller for alt....?

Bilde fra creativecommons.org
På Schrødingers katt på TV torsdag kveld (18.11) var temaet hukommelse. De fleste kan vel tenke seg å kunne huske bedre. De kom også etter hvert inn på å fjerne det de kalte unødvendig informasjon fra hukommelsen - særlig ubehagelige eller traumatiske opplevelser og inntrykk. De fortalte om forskning på medikamenter som kan fjerne ting fra hukommelsen, men var - hvertfall foreløpig - usikre på om også det som ble kalt nyttig informasjon kunne bli borte samtidig - som en slags bivirkning.

Jeg skal ikke filosofere over hva resultatet kan bli av en pille som sletter det vi i en gitt situasjon oppfatter som et ubehagelig minne. Vil vi ikke da også miste den lærdommen det er å ha gjort noe dumt og dermed øke sannsynligheten for å gjøre samme dumhet igjen?

Det som fikk meg til å begynne å skrive dette innlegget var at de som har gjort undersøkelsene i forkant av dette programmet tydeligvis ikke har satt seg grundig inn i dette stoffet.....

Det finnes allerede gode metoder for å redusere eller ufarliggjøre traumatiske minner. Jeg benytter den selv på flere klienter, og resultatene er gode. Metoden, som vi kaller EMI (Eye Movement Integration), og som mange andre kaller EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing) er svært effektiv dersom den brukes riktig (søk gjerne etter EMDR på Wikipedia). Dessuten er den enkel og rask både for klient og terapeut. Metoden benyttes i hovedsak der det er snakk om traumatiske opplevelser, som f. eks. ulykker, overgrep eller lignende.

Jeg skal ikke gå inn på detaljene i prosessen her, men beskrive den litt overfladisk:

Minner og inntrykk fra traumatiske situasjoner blir lagret i hjernen vår (den delen vi i Reverse Therapy kaller Headmind). Inntrykkene kan være voldsomme, og Headmind konkluderer at dette blir for vanskelig å håndtere,  forklare eller finne ut av. Vår Bodymind (kroppens intelligens, som jobber med følelser og har som oppgave å sørge for at vi har det bra) er imidlertid fullt ut i stand til å gjøre det som trengs - gjennom sinne, sorg, frykt, forakt osv. Siden Headmind holder fast på disse inntrykkene slipper ikke Bodymind til for å behandle dem.

Mens Headmind holder fast på inntrykkene og prøver dels å forklare dem og dels å undertrykke dem, så vil det oppstå nye situasjoner der disse minnene trigges på nytt. Bildene blir plutselig levende igjen, og man opplever et 'flash-back'. Dette bidrar også til at bildene og inntrykkene holdes vedlike og forsterkes.

I EMI bruker vi teknikker for å 'stresse' hjernen, samtidig som de traumatiske bildene trekkes frem, forvrenges, gjøres usammenhengende og ufarliggjøres. Denne prosessen er ganske kortvarig (noen få minutter). Øyebevegelser (som det ligger i navnet) er en del av denne prosessen. Det påstås at disse øyebevegelsene setter igang samme prosesser og behandling av inntrykk som når man drømmer (REM-søvn der øynene også beveger seg).

Jeg har, som nevt, benyttet denne teknikken lenge, og resultatene er gode - også etter lengre tid. Det virker derfor uforståelig at teknikken ikke er mer utbredt og får mer oppmerksomhet. Kanskje har vi kommet dit at alt skal fikses med piller?