Ambitions

En av klientene mine fortalte nylig at hun ofte så og hørte på Ambitions med Donkeyboys. Hun ba meg å se på denne videoen - noe jeg lovte. Takk, S.R.
Den finnes på http://www.youtube.com/watch?v=V_WQ6u9os50

Jeg skal ikke bruke dette innlegget til en grundig anmeldelse av videoen, men jeg synes at den er ganske interessant. Vi ser noen personer, som alle lider av den mystiske og dødelige sykdommen "Abicere Leprous" som skyldes at de har gitt opp alle ambisjoner i livet. Så kommer (selvfølgelig) inspirasjonen til å gjøre noe med situasjonen - i form av en opptreden av Donkeyboys som synger Ambitions.

Det er unektelig en del sannheter i dette, og det samsvarer til en viss grad med tankegangen i Reverse Therapy. Vår indre veileder - Bodymind - vil hele tiden oppmuntre oss til å gjøre ting som er bra for oss. Dette kan være å ha mer gøy, ha mer sosial omgang, ordne opp i familieforhold eller jobb osv. Fornuften vår, Headmind, er ikke alltid med på dette, og forsøker å få oss til å gi opp eller utsette de "ambisjonene" som Bodymind oppmuntrer oss til å ha.

Ta gjerne en titt på videoen. Om du vil finne ut mer om Headmind, Bodymind og Reverse Therapy er du velkommen til et besøk på www.reverse-therapy.no


Jeg har plassert min blogg i Askim på norske bloggkart!

Depresjon

En av mine Facebook-venner delte nylig en link med tittelen: Depression is not a sign of weakness, it is a sign that you have been strong for too long. Dette ga meg inspirasjon til å skrive litt om dette. Takk, M.A.

Jeg vil bruke 'Rema-metoden' - det enkle er ofte det beste - i beskrivelsen av denne lidelsen.

Dersom vi i lang tid har vært for sterke - gitt blaffen i alle de beskjedene vi har fått fra vår egen, indre veileder, Bodymind, så vil vi etter hvert merke at noe er galt. Vi kan oppleve uro, utmattelse, konsentrasjonsproblemer, søvnforstyrrelser og andre reaksjoner i kroppen. Den indre veilederen vår gir altså beskjed om å gjøre noen forandringer i tilværelsen. Siden vi er opplært til å være 'flinke' og  'sterke' prøver vi å gi blaffen i disse beskjedene. Resultatet er at plagene blir sterkere og sterkere.... Vi begynner å bli bekymret over hva som skjer, og ikke minst, hva som kan komme til å skje. Vi har angst.

Etter hvert har disse plagene blitt så sterke at den logiske hjernen vår, Headmind, finner ut at noe må gjøres. Den nekter fortsatt å forholde seg til det egentlige problemet - eller  forstår ikke hva den skal gjøre med det. Den velger derfor å dempe ubehaget og 'doper ned kroppen' ved å redusere produksjonen av Serotonin og øke produksjonen av Noradrenalin. Resultatet er depresjon.

Jeg ser noen ganger depresjon hos personer som har ME eller fibromyalgi. Ikke så rart. De har en sykdom som i stor grad setter dem ut av spill, samtidig som legen ikke har noe å tilby. I disse tilfellene er det viktig å finne ut av de underliggende utfordringene klienten ikke har reagert på og gjøre noe med dem - kanskje slutte å være så sterk og flink hele tiden....

Jeg vil følge opp dette temaet i et senere innlegg, der jeg vil gjengi Dr. John Eatons tips for å unngå depresjon.

Fra barnemunn

Det sies at fra barn og fulle folk får man høre sannheten. Jeg skal ikke sitere fulle folk her, men har lyst til å fortelle litt om barns måte å uttrykke seg på.

Mange av oss voksne har lært oss av med å uttrykke hvordan vi har det, hvilke behov vi har og hva vi setter pris på. Flere av klientene mine forteller meg at de gjerne skulle sagt noe til et familiemedlem, en kollega eller andre, men er engstelige for at noen kan bli såret, misforstå eller at det skal ende i en diskusjon eller krangel. Dette er et typisk eksempel på at Headmind har regler som blokkerer de behovene som Bodymind forsøker å uttrykke.

I disse tilfellene lærer jeg klientene til å snakke om seg selv, hva de opplever og har behov for - ikke hvordan motparten burde gjøre, hva han/hun har gort feil osv. Dette gjør det som regel lettere å uttrykke seg på en god måte.

John Eaton sier av og til at "Revese Therapy is so simple that a 5 year old kid could get it". Dette uttrykket dukket opp i hukommelsen for noen dager siden da jeg var sammen med mitt yngste barnebarn, en flott gutt på snart 3 år.

Når han fikk noe mat han ikke helt likte sier han: Bestefar - dette er ikke godt for meg". Ved en annen anledning slo han seg litt, gråter, og sier: "Dette gjorde vondt for meg". Denne treåringen praktiserer altså - helt naturlig - å gi beskjed om hvordan han har det, på en måte som de fleste av oss må gå i terapi for å lære.

Hvor på veien fra barn til voksen ble denne kunnskapen borte?

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.