Ta øyeblikket tilbake.....

Jeg er ikke veldig aktiv på FaceBook, men stikker innom ganske ofte. Noen få ganger dukker det opp både interessante ting, spennende bilder og ikke minst - mange gode sitater og utsagn.

Nå, en sen fredag kveld dukker det opp et slikt utsagn.  Det treffer meg, ikke minst fordi vi i Yogaklassen jeg går jobber litt med det samme - å være i øyeblikket.

Les dette et par ganger.
Husk det.
Gjør det!
Lykke til!

Just close your eyes. Breathe. Stop whatever you're doing for ten seconds and find The Silence. Visit The Quiet. Just for ten seconds. Do it six times today. One minute a day. That's all it takes. One minute, divided into six parts. Go ahead. Do it now.

Å gjøre ingen ting

De fleste av oss er vel opptatt med å gjøre ting hele tiden. Noe er interessant, og noe er kanskje kjedelig, utfordrende, vanskelig, lett osv. Vi fyller tiden vår med "noe", og finner det ganske naturlig. Det har faktisk blitt så naturlig å holde på med noe hele tiden at mange har problemer med å stoppe opp og gjøre ingen ting.

Med "ingen ting" mener jeg ikke at vi gjør uviktige eller uvesentlige ting. Jeg mener heller ikke - som de fleste foreldre har hørt fra barna - "jeg gjorde ingen ting, jeg!"

Det jeg mener er faktisk å ikke gjøre noe - bare være, bare eksistere - og legge merke til det.

I min forrige Yogatime fikk vi dette som hjemmelekse. Sitte rolig i minst 5 minutter og ikke gjøre noen ting - bare ha sansene åpne, ikke tenke på noe, ikke vurdere, ikke analysere. I praksis er dette mer krevende enn man skulle tro - i hvert fall til å begynne med. Trening hjelper.

Gjør gjerne et forsøk. Sett deg godt til rette, legg merke til pusten din, registrer gjerne hvilke lyder du kan oppfatte - og gjør dette i minst 5 minutter. Om tankene forsøker å ta deg med ett eller annet sted - bring oppmerksomheten vennlig tilbake til pusten og fortsett. Lykke til!

Om du skulle trenge litt assistanse, så oppdaget jeg at Facebook har en interessant sak. Sjekk den gjerne ut!

Hakk i plata?

I løpet av de seks årene jeg har jobbet som terapeut har jeg gang på gang blitt overrasket over hvor fastlåste og bastante meninger og oppfatninger jeg noen ganger møter - særlig når det gjelder sykdom og helse. Innenfor helsevesenet finnes det leger som ikke engang vil vurdere ny informasjon før det finnes rikelig med sikker dokumentasjon. Dette kan gjelde årsaker til sykdom, diagnoser, medisiner og kosthold. Blant pasientene er det også mye skråsikre konklusjoner ute og går.

Slik jeg ser det kan dette til en viss grad være naturlig. Legen ønsker kanskje å gjøre ting på den gamle, "trygge" måten og redusere risikoen for feilbehandling og kritikk. Derfra er kanskje ikke veien lang til å bli akterutseilt...? Pasienten ønsker trolig en best mulig forståelse når det gjelder egen sykdom. Dette kan være med på å redusere usikkerheten som gjerne følger med. Veien kan da bli kort til massiv søking på Internet og kanskje også medlemskap i en interesseorganisasjon for den aktuelle sykdommen. Man deler informasjon og "blir sterke sammen". I mange tilfeller kan dette gi gode resultater. Likesinnede gir oppmuntring og råd for å kunne bli frisk eller få et så godt liv som mulig med sykdommen.

Noen ganger ser det imidlertid ut til å bli feil. Dette ble senest demonstrert i en kronikk i Aftenposten - Det udelte mennesket (27.des. 2011). Leger og forskere med erfaring fra bl. a. ME / kronisk utmattelsessyndrom tok tak i det kunstige skillet mellom fysisk og psykisk sykdom og argumenterte for at det er avgjørende for de fleste sykdommer å se helheten. Responsen uteble ikke. I kommentarene til artikkelen fikk forfatterne regelrett kjeft fordi de turde å antyde at ME ikke var en såkalt fysisk sykdom, men kanskje også hadde andre, mer sammensatte årsaker. Selve hovedtanken i artikkelen - at kropp og sinn hører sammen - ble nesten ikke kommentert.

Responsen var dessverre både forutsigbar og velkjent. Jeg forsøkte første gang i 2006 å kommentere i ulike ME-relaterte diskusjoner at årsaken til sykdommen kunne være at fornuften vår nektet oss å gjøre det vi innerst inne kjente at vi burde. Det meste av responsen gikk da på at dette var tull. "Alle" visste dengang at sykdommen skyldtes kyssesyke, det såkalte Epstein Barr viruset. Noen år senere kom XMRV-viruset og det ble opplest og vedtatt at ME er en neurologisk sykdom. Alle som turde stille spørsmålstegn ved dette ble stemplet som useriøse. Nylig kom det informasjon fra Haukeland om at en medisin som benyttes i kreftbehandling hadde god virkning. Medisinen påvirker visstnok immunforsvaret. Er det ikke en neurologisk sykdom likevel?

Heldigvis er det noen som tør å utfordre disse "sannhetene". De tør, som artikkeforfatterne, å påpeke at det går an å se det hele på andre måter - måter som gjør at konklusjonene ikke blir de samme som før. Jeg har tidligere nevnt en annen "utfordrer" - Åse Dragland - med boken "Kroppens skjulte intelligens". Jeg føler meg trygg på at det kommer flere som utfordrer etablerte og ofte fastlåste konklusjoner. Det er mitt håp at utfordrerne blir hørt - ikke minst av de menneskene som er ærlig på utkikk etter løsninger og mulige veier ut av en svært krevende sykdom.

.... og - for hver enkelt av oss kan det være på sin plass - av og til - å stille spørsmålet om våre egne oppfatninger og våre egne løsninger er de rette. Uten å være ydmyke på dette feltet kommer vi ikke videre.

God påske!