Tidlig programmering..

For en tid siden så jeg på TV-programmet "Vårt lille land" (Med Tonje Steinsland og Gerhard Helskog), der temaet var hvordan småbarn opplever å bli plassert i barnehage, og hvordan de ubevisst reagerer.

De fleste som har levert småbarn i barnehagen har opplevd at barnet protesterer, gråter, hyler eller reagerer på andre måter når de blir overlatt til en av de ansatte og du forlater dem. Noen forskere i Østerrike har forsket på hva som skjer i disse situasjonene. De hadde bl. a. registrert stressreaksjonen i kroppen ved å måle kortisol-nivået. Kortisol er det såkalte "stresshormonet", og et høyt nivå i kroppen tyder på at personen opplever en krevende eller stressende situasjon. Over lang tid vil et høyt kortisolnivå kunne gi varige skader, bl. a på immunforsvaret.

Forskerne i Østerrike fant flere interessante ting når de undersøkte barna.

• Kortisolnivået var høyt helt fra barnet ble forlatt i barnehagen til det kom hjem.
• De gjorde også en annen interessant observasjon. Hos de barna som ikke hylte og skrek, men derimot var ganske stille varte det høye kortisolnivået lenge. Hos de som skrek av full hals når de ble forlatt (og derfor fikk mer oppmerksomhet fra de ansatte i barnehagen) ble kortisolnivået redusert ganske kort tid etterpå.
• En annen observasjon var at de barna som hadde en nær tilknytning til en eller begge foreldrene som regel skrek og hylte mer enn de som ikke hadde et så nært forhold til foreldrene.

Slik jeg ser det, så hadde de barna som hadde et nært forhold til foreldrene lært å uttrykke følelsene sine. Når de gjorde det så oppnådde de det de trengte - omsorg og støtte. De som ikke gjorde dette hadde kanskje allerede lært å "legge lokk på" følelsene og behovene sine. De uttrykte ikke det de trengte, de fikk det derfor heller ikke, og de bevarte et høyt stressnivå mye lengre.

Jeg lurer litt på om vi, langt tidligere enn vi tror, ubevisst bidrar til å programmere barna våre til enten å gjøre noe for å få dekket behovene sine eller til å holde kjeft og leve med et høyt stressnivå.

Hva tror du?

Å lære av erfaringer - eller gjenta ting som ikke fungerer

Vammafossen, Glomma - 2800000 liter vann pr. sek. (24.5.13)
Utbygget med respekt for naturkreftene for ca. 100 år siden

De fleste av oss lærer av det vi gjør, både når vi lykkes og når vi ikke gjør det. Etter hvert har vi fått på plass store mengder oppskrifter og regler (også kalt erfaring) som vår fantastiske Headmind benytter utallige ganger hver dag.

Noen ganger passer imidlertid ikke de oppskriftene vi har, og det er nødvendig å finne nye eller endre eksisterende regler. Det blir altså nødvendig å utfordre seg selv - sitt eget tankemønster - og finne nye måter å gjøre noe på eller måter å være på. Dette er en krevende prosess som ofte krever hjelp utenfra.

For et par år siden - i april 2011 - skrev jeg litt om dette  med tittelen "Oppskrifter som ikke fungerer"

Jeg har tenkt på dette de siste dagene når jeg ser de triste bildene fra flommen i Gudbrandsdalen. Naturen har vist hvor mektig den er, og at menneskelig kraft ikke har mye å stille opp om vi prøver å trosse den. Men - noe lignende skjedde både i 2011 og i 1995. Begge gangene forårsaket vannet store ødeleggelser. Likevel ser det ut til at de som bestemmer hvor det skal bygges hus, veier og jernbane fortsatt bruker oppskriftene fra før 1995. Det bygges der naturen tidligere - klart og tydelig - har sagt at "der er det ikke bra å bygge".

Jeg så for noen år siden et flommerke i Glomma ved Elverum. Høyeste vannstand var tydelig avmerket. I nærheten lå et ganske nytt boligfelt - lavere enn flommerket..... Tydeligvis noen som ikke tok seg bryet med å justere oppskrifter.

Et tredje eksempel har jeg fra Trollstigen i Møre og Romsdal, der jeg vokste opp. På 1950-tallet bygget Televerket en telefonlinje med stolper og luftstrekk over fjellet fra Valldal til Åndalsnes. Ingeniørene valgte hvor linja skulle gå ut fra sine kart og ideer. De ville ikke høre på folk som hadde levd i fjellet der i årevis og visste hvor snøskredene pleide å komme. Hver eneste vinter ble linja ødelagt av snøskred. Til slutt måtte ingeniørene i Televerket endre oppskriftene sine og kjentfolk ble spurt om råd. Arthur, som bodde lengst oppe i dalen tok med seg ingeniørene og viste dem hvor hver enkelt stolpe burde stå. Linja ble bygget på nytt - og stod trygt og godt i årevis etterpå.

Er det så en "moral" i dette?  Ja, jeg håper det. Det kan være lurt å spørre seg selv (eller andre) - fungerer den måten jeg gjør dette på slik jeg ønsker? Hvis ikke - finn en annen oppskrift og bruk den!

Insanity: doing the same thing over and over again and expecting different results.

Albert Einstein

Er det sunt å trene?

Jeg får dette spørsmålet av mange klienter. Ofte er dette personer som tidligere har vært ganske aktive, trent en del og hatt interesser som innbefatter mye fysisk aktivitet. Noen har drevet med ulike former for organisert idrett, mens andre forteller at de elsker å gå tur i skog og mark.

Når de så har opplevd å "møte veggen" og sitter der uten energi, har vonde muskler, konsentrasjonsproblemer osv. så er det et ganske naturlig spørsmål å stille.

Det er imidlertid mye vanskeligere å svare....  fordi det egentlig ikke finnes noe enkelt svar som passer for alle. Trolig finnes det heller ikke noe svar som passer for den aktuelle klienten.

Jeg kom til å tenke på disse spørsmålene når jeg leste en artikkel i Dagens Næringsliv. "Folk er for opptatt av trening, for lite av form"  Uttalelsen kommer overlege Erik Ekker Solberg. Han uttaler videre "Folk er for mye opptatt av trening, for lite av form. Begrepet god form bør også romme psykisk form. Dette er spesielt viktig for alle som har krevende jobber".

Her er vi inne på noe som jeg ofte ser er svært viktig - nemlig den innstillingen man har til treningen eller den "måten" du trener på. Nylig sa en klient til meg at "jeg trente og trente og ble veldig god - blant de beste i landet i min idrett, men etter hvert ble treningen mer og mer et ork. Til slutt orket jeg ikke mer".

Jeg fortalte henne litt om hvor viktig innstillingen til det du gjør er og nevnte en historie jeg fikk av en terapeutkollega i England. Før hun ble terapeut hadde hun fått diagnosen "Kronisk Utmattelsessyndrom". Hun jobbet seg sakte og sikkert tilbake til en normal tilværelse (ved hjelp at Reverse Therapy). En av de tingene hun satte pris på var å gå tur. Hun begynte forsiktig og øket etter hvert lengden. Etter en tid kunne hun gå en tur på nesten en time. (Hennes Headmind hadde da laget en "oppskrift" som sa at lange turer er bra, og at jo lengre tur - desto bedre). Plutselig en dag stoppet det helt etter at hun hadde gått noen få meter. Kroppen kjentes helt tom for energi. Hun bestemte seg for å stikke innom en venninne like i nærheten. De to valgte så å ta en tur på café, pratet litt over en kopp te, ruslet til stranden, kjøpte litt iskrem, så på barna som lekte der og ruslet videre. Da de omsider kom tilbake hadde de gått i tilasmmen to timer - uten at de var slitne eller utmattet.

Historien taler egentlig for seg selv. Innstillingen til aktivitetene eller hvorfor du trener er kanskje viktigere enn hvor mye og hvor lenge du trener.

Forventninger

Det er (alt for) lenge siden inspirasjonen til å skrive noe her på bloggen resulterte i et konkret innlegg. Håper at dette kanskje har endret seg nå...?

Vi er fortsatt inne i det som kan kalles jul - som fra gammelt av regnes å vare til og med 20. dag jul, 13. januar. For mange som jobber med terapi er dette starten på en periode med mange henvendelser. Årsakene er ofte de samme - man har ikke klart å "takle" julen slik man gjerne ville.  Ikke selve det å feire jul, men alle de forventningene man har forsøkt å leve opp til, alle de selskapene man kanskje ikke hadde så lyst til å dra i, kos med familien som ikke ble slik man hadde forestilt seg osv.Det er altså en rekke årsaker til at mange føler at de trenger hjelp for å komme inn på rett spor igjen.

Trenger det egentlig å bli slik?  En klient fortalte meg en stund før jul at hun gruet seg særlig til en av de obligatoriske familiesammenkomstene - et besøk i familien fra lille julaften til 1. juledag. Når telefonen med invitasjonen kom sa hun automatisk ja, men kjente umiddelbart at kroppen protesterte. Hun tok mot til seg, ringte tilbake og ga beskjed om at hun ikke kom på lille julaften, men gledet seg til å komme de to andre dagene. Vertskapet ble litt sure, men, som hun sier: "Jeg følte meg fri!"

Det denne klienten gjorde var å selv ta kontroll over sin egen situasjon - hun lot ikke andre bestemme hvordan hun skulle innrette seg. Ofte er det ikke så "skummelt" som vi tror å gjøre nettopp det!