Skal jeg be med meg kompisen min på trening?

For en tid siden fikk jeg en telefon fra en fyr som fortalte at kammeraten hans, som han hadde trent en del sammen med, hadde blitt syk. ME-diagnose. Han som ringte var veldig usikke på hvordan han skulle forholde seg til dette. Han ville  gjerne ha kammeraten sin "tilbake", men visste ikke hva han kunne gøre eller finne på for å hjelpe. Tidligere hadde begge trent litt og hatt mye glede av det. Nå hadde den syke kammeraten blitt motløs, orket lite, og satt for det meste inne og kjedet seg.

Det konkrete spørsmålet han stilte var: "Er det ok å be med meg kopmisen min på trening? Det er ikke noe problem å få det til slik at han gjøre det han orker, og jeg kan kjøre ham til og fra treningen".

Mange av de klientene jeg har stiller omtrent det samme spørsmålet, men da gjelder det dem selv. Da ligger det ofte allerede en motivasjon bak spørsmålet, og derfor kan det være enklere å gi et godt svar. I denne situasjonen visste hverken spørreren eller jeg noe om motivasjonen til vedkommende.

Det er helt sikkert mange rundt omkring som har familie eller venner med en eller annen som er syk på denne måten. Det kan være snakk om ME, utbrenthet, "møtt veggen", kronisk utmattelse, stress osv. Hvordan forholder vi oss til de som har slike utfordringer? Lar vi dem "være i fred", overtaler vi dem til å være med på ulike ting, ber vi dem om å "skjerpe seg" eller....? De fleste av oss vil jo gjerne hjelpe i en slik situasjon, men hvordan?

Jeg kan tenke meg å høre litt hva dere tenker om dette, hvilke erfaringer dere har gjort, hvordan resultatene har blitt osv. før jeg presenterer mine egne tanker omkring slike situasjoner.

Legg gjerne igjen en kommentar!
Håper å høre fra dere!