fredag 19. november 2010

Piller for alt....?

Bilde fra creativecommons.org
På Schrødingers katt på TV torsdag kveld (18.11) var temaet hukommelse. De fleste kan vel tenke seg å kunne huske bedre. De kom også etter hvert inn på å fjerne det de kalte unødvendig informasjon fra hukommelsen - særlig ubehagelige eller traumatiske opplevelser og inntrykk. De fortalte om forskning på medikamenter som kan fjerne ting fra hukommelsen, men var - hvertfall foreløpig - usikre på om også det som ble kalt nyttig informasjon kunne bli borte samtidig - som en slags bivirkning.

Jeg skal ikke filosofere over hva resultatet kan bli av en pille som sletter det vi i en gitt situasjon oppfatter som et ubehagelig minne. Vil vi ikke da også miste den lærdommen det er å ha gjort noe dumt og dermed øke sannsynligheten for å gjøre samme dumhet igjen?

Det som fikk meg til å begynne å skrive dette innlegget var at de som har gjort undersøkelsene i forkant av dette programmet tydeligvis ikke har satt seg grundig inn i dette stoffet.....

Det finnes allerede gode metoder for å redusere eller ufarliggjøre traumatiske minner. Jeg benytter den selv på flere klienter, og resultatene er gode. Metoden, som vi kaller EMI (Eye Movement Integration), og som mange andre kaller EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing) er svært effektiv dersom den brukes riktig (søk gjerne etter EMDR på Wikipedia). Dessuten er den enkel og rask både for klient og terapeut. Metoden benyttes i hovedsak der det er snakk om traumatiske opplevelser, som f. eks. ulykker, overgrep eller lignende.

Jeg skal ikke gå inn på detaljene i prosessen her, men beskrive den litt overfladisk:

Minner og inntrykk fra traumatiske situasjoner blir lagret i hjernen vår (den delen vi i Reverse Therapy kaller Headmind). Inntrykkene kan være voldsomme, og Headmind konkluderer at dette blir for vanskelig å håndtere,  forklare eller finne ut av. Vår Bodymind (kroppens intelligens, som jobber med følelser og har som oppgave å sørge for at vi har det bra) er imidlertid fullt ut i stand til å gjøre det som trengs - gjennom sinne, sorg, frykt, forakt osv. Siden Headmind holder fast på disse inntrykkene slipper ikke Bodymind til for å behandle dem.

Mens Headmind holder fast på inntrykkene og prøver dels å forklare dem og dels å undertrykke dem, så vil det oppstå nye situasjoner der disse minnene trigges på nytt. Bildene blir plutselig levende igjen, og man opplever et 'flash-back'. Dette bidrar også til at bildene og inntrykkene holdes vedlike og forsterkes.

I EMI bruker vi teknikker for å 'stresse' hjernen, samtidig som de traumatiske bildene trekkes frem, forvrenges, gjøres usammenhengende og ufarliggjøres. Denne prosessen er ganske kortvarig (noen få minutter). Øyebevegelser (som det ligger i navnet) er en del av denne prosessen. Det påstås at disse øyebevegelsene setter igang samme prosesser og behandling av inntrykk som når man drømmer (REM-søvn der øynene også beveger seg).

Jeg har, som nevt, benyttet denne teknikken lenge, og resultatene er gode - også etter lengre tid. Det virker derfor uforståelig at teknikken ikke er mer utbredt og får mer oppmerksomhet. Kanskje har vi kommet dit at alt skal fikses med piller?