fredag 23. desember 2011

Vintersolverv / Winter Solstice

Fire ganger i året kommer det en hyggelig epost fra en god venn i England - Nicky. Vintersolverv, vårjevndøgn, midtsommer og høstjevndøgn sender hun en hilsen med noen gode tanker om årstiden vi er inne i. Jeg har fått lov å legge ut det hun sendte meg for et par dager siden.

Four times every year I receive an email from Nicky, a very good friend in the UK. At Winter Solstice, Spring Equinox, Summer Solstice and Autumn Equinox she sends me some thoughts and good wishes for the season. She has given me permission to publish what she sent me a few days ago. Enjoy!


Nicky's web page is at http://www.balanceinbeing.co.uk

lørdag 17. desember 2011

Juleforberedelser

Vi har allerede kommet over halvveis i desember, og mye av det vi ser rundt oss som minner oss om at det er snart er jul. Vi handler gaver, gjør rent, baker (om vi får tak i smør!) og forbereder julehelgen slik vi har gjort det tidligere, eller slik vi har lært eller erfart at det skal gjøres. Noen av oss skal nyte fred og ro i høytiden, mens andre skal besøke familie, venner og bekjente som kanskje har blitt forsømt alt for lenge.

Dette fører til at vi begynner å lage oss forventninger til disse dagene. Vår Headmind (sunne fornuft) begynner å lage bilder av hvordan det kan eller bør bli. Kanskje er det bilder med mange hyggelige mennesker rundt seg, god mat, godt samvær og tid til å gjøre noe av det man aller helst ønsker og ikke tar seg tid til ellers. For noen kan det imidlertid være bilder av stressende forberedelser, mas, mye husarbeid, slektninger som krever oppmerksomhet og familieselskaper man helst ikke ville vært med på. Uansett - de fleste av oss har forventninger til disse siste dagene i året.

Så kommer julehelgen og bildene skal bli til virkelighet.
De som har hatt de "gode" bildene vil lett oppdage at det ikke ble slik som på bildene. Familieselskapene ble masete, menneskene rundt oss var stresset, det ble for mye mat, og man fikk ikke tid til seg selv. Man føler skuffelsen komme snikende. Var det egentlig dette jeg gledet meg til og så fram imot?

De som har sett for seg noen stressende og krevende dager der alt topper seg i løpet av noen få romjulsdager oppdager kanskje at det ikke ble riktig så ille som de hadde forestilt seg. Kankje ble noen av dagene riktig bra?

Resultatet er at uansett forventninger, så sitter mange igjen med en opplevelse som ikke er så god. Noen fordi forventningene ikke ble innfridd, andre fordi de gruet seg på forhånd. Dette er en av grunnene til at tiden etter jul er høysesong for stress, angst og depresjon.

Hva kan vi så gjøre for å komme oss greit gjennom julehelgen? Jeg vil forsøke meg med noen få, men enkle tips.

  1. Reduser forventningene til julen. Julen er egentlig hardt arbeid for de fleste av oss. Jo mindre forventninger du har desto mer velkommen er fridager, god mat, lek med barna, samtaler med venner og kanskje skiturer i fine løyper.
  2. Ikke forsøk å gjøre alle andre tilfreds. Gjør dine egne prioriteringer og vær tydelig overfor andre hva som er greit for deg og hva som ikke er det.
  3. Rydd opp i eventuelle uoverensstemmelser som du måtte bære på før julen kommer.
  4. Gå mange, lange turer.
  5. Skal du være alene i julen - forsøk å finne en eller annen form for frivillig arbeid som du kan engasjere deg i. Mange frivillige organisasjoner trenger noen som stiller opp i julen. Du vil kunne kjenne gleden av å hjelpe andre mens resten av oss stresser omkring og er i ferd med å starte en krig mot hverandre.
  6. Først og fremst - vær "sammen med deg selv". Prøv gjerne en eller annen form for meditasjon (kjenn på føttene dine samtidig med at du registrerer pusten din). I løpet av noen minutter vil du kunne roe ned en over-aktiv Headmind full av forventninger og krav og bare være deg selv. Nærmere julen kommer du kanskje ikke.
Om du har andre, gode tips til en vellykket julehøytid hører jeg gjerne fra deg.

Blogglisten

mandag 21. november 2011

Kroppens skjulte intelligens

Det er ingen målsetting for denne bloggen å anmelde eller vurdere bøker jeg leser, men noen ganger føler jeg det er ok å gjøre det likevel. Boken - Kroppens skjulte intelligens - av Åse Dragland er et slikt unntak.

Åse Dragland er forskningsjournalist og redaktør av tidsskriftet Gemini som utgis av SINTEF. I boken tar hun for seg og presenterer en rekke vitenskaplige resultater og observasjoner og svært lite synsing. Dette gjør boken spesielt interessant. Den inneholder rett og slett en mengde fakta presentert på en interessant og lettfattelig måte.

Helt først i boken er et par sitater fra kjente personligheter. Det første, av Hippokrates, rammer på en måte inn hele temaet i boken: "Det er viktigere å kjenne hva slags person som har en sykdom, enn å kjenne hvilken sykdom en person har". I dette ligger det en erkjennelse av at vi som mennesker er utstyrt med krefter og funksjoner - intelligens - som på ulike måter er i stand til å håndtere det meste av utfordringer som måtte dukke opp i livet, det være seg sykdom eller andre ting.

Åse Dragland starter boken med å gi en rekke eksempler og forskningsresultater som viser hvordan sinnet påvirker kroppen, hvordan det vi kan kalle negative tanker og holdninger kan fremme sykdom og dårlig helse, og hvordan en positiv og optimistisk innstilling både kan forebygge sykdom og virke helbredende. Jeg la særlig merke til en setning som beskriver godt hva jeg ofte opplever når jeg jobber med klienter: "Sykdom og helbredelse handler ofte om å forandre ting i livet og slippe taket i visse vaner eller forbindelser. Men mange våger ikke å bli friske av redsel for hva som kan komme i stedet". Ofte ser jeg at klientens Headmind (sunne fornuft) forteller at å gjøre de endringene som er nødvendige er alt for krevende eller skremmende. Om klienten da ikke har et klart bilde av hvordan situasjonen kan bli etterpå og en terapeut som ikke følger opp, så blir dessverre av og til endringene utsatt eller ikke gjennomført.

Et helt kapittel i boken handler om placebo, altså "narremedisin" som benyttes ved utprøving av ulike preparater. Det er velkjent at mennesker opplever både reduksjon av symptomer og å bli friske ved å ta piller eller medisin som inneholder kun salt eller sukker. Skeptikere og kritikere konstaterer da ofte at det som skjer kun er innbilning, og at det egentlig ikke har skjedd noen forandring. I boken forteller Åse Dragland om en rekke studier og forsøk som klart viser at troen på eller forventningen om at noe vil skje virkelig får ting til å skje i kroppen. Kroppen forstår hva som trengs og reagerer på det vi tenker, føler og forventer ved f. eks. å produsere kjemiske stoffer som gjør oss friske eller bidrar til helbredelse. For noen virker dette litt merkelig - at tankene skal kunne påvirke de fysiske prosessene i kroppen. Men - er det egentlig så rart? Vi aksepterer uten videre at om vi stresser, er oppjaget, har det vondt med oss selv eller går på akkord med det vi kjenner er bra, så vil vi før eller siden bli syke. Er det da så rart at om vi gjør det motsatte - tar oss tid til oss selv, lar være å bekymre oss over det vi ikke kan påvirke, nyter de gode øyeblikkene osv. - ja, så vil kroppen reagere på dette også - gjøre oss mer motstandsdyktige mot sykdom, begrense eller forhindre - ja, kanskje helbrede sykdom?

I boken nevnes et placeboforsøk med såkalte lykkepiller. Ved universitetet i Hull har det blitt gjort mange forsøk i regi av Irving Kirsh. Han fant at 72% av effekten av disse pillene skriver seg fra placebo. En større amerikansk undersøkelse gjorde at dette tallet kunne justeres opp til 82%. Det var kun de aller hardest rammede, depressive pasientene (10%), som hadde nytte av det virkelige antidepressivet.

Behandlerens rolle og oppførsel er også et tema. Det fortelles om en person med søvnproblemer som  oppsøkte et apotek og fikk piller som hjalp ham til å sove. Når en lege senere fortalte ham at pillene ikke inneholdt noe "virksomt stoff" sluttet de å virke, og søvnproblemene kom tilbake. Det er med andre ord avgjørende at leger og andre behandlere formidler trygghet og kunnskap til klienten. Dette bidrar sterkt til at resultatet av behandlingen blir bra. Om det motsatte skjer vil det bidra til usikkerhet og tvil hos klienten, og behandlingen blir vanskeligere eller umulig.

Boken forteller også en del om hvor viktig det er å ha en positiv innstilling til det å bli frisk og å være frisk. Å lage og vedlikeholde mentale, detaljerte bilder av seg selv som frisk og glad vil påvirke både helbredelsesprosessen og helsen generelt. Jeg har mange ganger sett hvor effektivt det kan være når klienten benytter dette aktivt. Se gjerne mer om dette i et tidligere innlegg - en selvopplevd situasjon!

Jeg kunne fortelle mye mer fra denne boken, men vil nøye meg med dette. For de som måtte være interessert i dette feltet - les den. Den er lettlest og svært informativ! Likevel - jeg må jo ta med det andre sitatet jeg nevnte til å begynne med. Det er fra fysikeren William Crookes: "Jeg sier ikke at det er mulig. Jeg sier bare at det skjer."

Til slutt en liten kommentar til forfatteren: I Reverse Therapy kaller vi den skjulte intelligensen for Bodymind, og den er egentlig ikke skjult - den er bare i alt for stor grad undervurdert og fornektet...

Om du vil lese boken - den finnes bl. a. hos Capris

torsdag 20. oktober 2011

Gjennombrudd i behandling av ME?


På TV2-nyhetene i går, den 19. oktober 2011, presenterte de det som ble kalt et gjennombrudd i behandlingen av ME. To leger ved Haukeland sykehus har oppdaget at en medisin som benyttes for kreftpasienter også gir gode resultater for pasienter med ME. Det ble fortalt at 2/3 av de som ble behandlet med denne medisinen fikk reduserte symptomer eller ble symptomfrie.
Funnene som de to legene på Haukeland har gjort er absolutt interessante. Vi vet imidlertid lite om hva slag tester de har gjennomført osv. Tiden vil forhåpentligvis vise dette.

Det ble fortalt at mye tyder på at denne sykdommen er en autoimmun sykdom - altså en sykdom der kroppens immunforsvar ikke fungerer som det skal og angriper kroppens egne celler. Dette er - så vidt jeg kan forstå - veldig forskjellig fra det som har blitt hevdet tidligere, bl. a. av ME-foreningen. Om noen har antydet at sykdommen kan ha ulike årsaker har man blitt møtt med ganske bastante påstander om at ME er en neurologisk sykdom. Det er mulig jeg tar feil, men for meg virker det som om denne konklusjonen nå må revurderes....?

Det ble også sagt av de nevnte legene at ME heller ikke er en psykisk sykdom. Det har vi vel visst lenge? Av en eller annen grunn har noen fått det for seg at dersom man kan bli frisk ved å "jobbe med seg selv" så har man en psykisk sykdom. Jeg oppfatter dette som direkte feil. Kropp, tanker og sinn hører svært nøye sammen og påvirker hverandre. Å dele sykdommer inn i psykiske og somatiske er derfor kunstig og gir litt "merkelige" konsekvenser.

La meg gi et eksempel:

En person lider av høyt blodtrykk og hjerteproblemer. Har denne personen en psykisk sykdom?

De fleste svarer nei. Men - kan det ikke være at denne personens måte å leve på (overvekt, lite mosjon, stress på jobben, et håpløst parforhold, røyking osv.) i stor grad bidrar til, eller er årsak til sykdommen? For å si det på en annen måte - denne personen benytter et sett med (headmind-)regler som er skadelig for vedkommende. I mitt hode er ikke vedkommende psykisk syk.

Vi kan benytte samme logikk for ME, kronisk utmattelsessydrom, fibromyalgi m. fl. Alle de jeg har møtt med disse diagnosene har benyttet regler og tillærte programmer som har gjort at kroppen til slutt har slått alarmen på, og sykdommen er et faktum. Da kan blant annet immunforsvaret være helt i ulage. Studien fra Haukeland bekrefter faktisk det vi har registrert i lang tid.

Både jeg og de øvrige terapeutene i RT-systemet har erfart at mennesker som følger prosessen i Reverse Therapy og gjør de endringene i tilværelsen som kroppen varsler dem om også blir friske eller får vesentlig reduksjon av symptomene. Våre tall viser at mellom 70 og 85% oppnår slik bedring - altså minst like bra som resultatene fra Haukeland. Dessuten - og det er viktig for mange - man slipper medisiner med tilhørende  bivirkninger. Som nevnt - tiden vil vise.....

torsdag 22. september 2011

Belgian Beer Weekend

Jeg forteller klientene mine til stadighet at livet ikke skal fylles med bare plikter og "må-ting". Det er også nødvendig å gjøre noe (eller mye) bare fordi det er gøy eller fordi det gir en god opplevelse. Dette innlegget hører derfor hjemme i kategorien "litt om det å leve".

En av de tingene jeg har vært med på de siste årene, og som har gitt meg mange gode opplevelser, er en tur til Belgia i forbindelse med den årlige Belgian Beer Weekend. Dette er et årlig arrangement som finner sted første helg i september på Grand Place i Brüssel.

Når vi snakker om ølfestival her i Norge tenker de fleste på Tyskland - med "standard" tysk øl servert i digre enliters glass. Resultatet er ofte fyll, støy og lite glede. Jeg har selv opplevd et par tusen mennesker i Münchnerhalle i Hannover noen ganger.... Slik er det ikke i Belgia. Der er ølbrygging en kunst og resultatet deretter. Man får sjelden servert større glass enn 0.5 liter, og som oftest 0,33 eller 0,25. Til gjengjeld nytes brygget. Som regel blir det servert i originale glass for det aktuelle bryggeriet - det skal jo være en viss stil - og man nyter smaken - ikke rusen.

Første gang jeg var på Belgian Beer Weekend var i 2005. Fikk invitasjon fra en venn og  forretningsforbindelse i USA som ville dra til Belgia sammen med en del kolleger og bekjente. Noen kontakter fra England var også med. Vi utforsket ulike puber i området omkring Grand Place og opplevde helgen med smaking på mange av de spennende drikkene som kalles øl. Vi ble kjent med merker som Duvel, Kwak, Orval, Leffe, Rodenbach og ikke å forglemme Westmalle og Westvleteren. Sistnevnte selges kun fra klosteret og er nesten umulig å få tak i.

På Grand Place har bryggeriene rigget opp teltene sine - innenfor en avsperring. På utsiden kjøper man ølkorker som benyttes som betaling for drikkevarene. Ingen kontroll med å komme inn, men de sjekker at ingen tar med seg glass ut av området. De første årene vi var der var det mye folk, men ikke trangt. Lørdagen hadde bryggeriene stort opptog med gamle kjøretøy, kostymer m.m. gjennom gatene. Hele Beer Weekend starter hvert år med en seremoni der byens borgermester overleverer "byens nøkkel" til bryggeriforeningens formann, og den blir avsluttet med en ny seremoni der borgermesteren får nøkkelen tilbake.

Så har årene gått med besøk til stadig nye bryggerier og opplevelse av nye smaker. Noen nye deltagere har kommet til i gruppen, men de samme "gamle" er fortsatt med.

Årets besøk er gjennomført. Vi møttes i Brügge til bryggeribesøk. De Haalve Maan (halvmånen) ligger der. De lager bl. a. et brygg som heter Straffe Hendrik (Sterke Henrik). Det ble inntatt i bryggeriets "bakgård" - der de hadde etablert et sted der hvem som helst kunne stikke innom for en smak til en rimelig penge.

Et par dager senere gikk turen til Brüssel. Sjekket inn på stamhotellet, Ibis off Grand Place, og inntok etter tradisjonen den første Westmalle Trippel i baren på hotellet. Innehaveren kjente oss igjen og visste hva vi skulle ha..... Deretter ble det besøk på "Pokemon" - egentlig heter stedet Poechenelle Kelder (som jeg ikke vet hva betyr) og ligger rett over gaten for Manneken Pis. Med noen hundre ulike øltyper og en nydelig pasta Bolognese er det ett av favorittstedene. Dessuten er det underholdende å se på alle turistene som skal fotografere hverandre forran den lille, tissende statuen. I løpet av dagene i Brüssel ble det også flere besøk i en liten bakgate der samme eier har etablert en rekke puber og barer. Den første var Delirium Café. Senere kom en Absinth-bar, Floris Bar, en Tequila bar (Florris Garden), en pub som kun har øl på fat osv. De reklamerer med at de har mer enn 2000 ulike øltyper!

Så var det tid for besøk på Grand Place. Det ble dessverre ikke den samme gode opplevelsen som vi er vant til. Arrangementet har blitt så populært og kjent at køen for å kjøpe bonger (ølkorker) virket endeløs. Det ble sagt at det tok minst en time i kø. Innenfor sperringene, rundt serveringsteltene, var det så tett med mennesker at det var svært vanskelig å bevege seg omkring. Noen av oss valgte derfor å besøke en av favorittrestaurantene som ligger inntill Grand Place - 'T Kelderke. De har alltid hatt utsøkt mat. Denne gangen virket maten dessverre bare ok. Kanskje var det fordi vi satt på uteserveringen, men det ble hvertfall ikke den opplevelsen vi har vært vant til.

Hvert eneste år tidligere har jeg lagt merke til en gatemusikker - en eldre mann, som spiller og synger sanger fra 60- og 70-tallet. Virkelig dyktig og en fryd å høre på. I fjor fortalte han at han spilte på samme sted hver eneste helg hele året - fordi han syntes det var gøy. I år var han ikke å se..... 

Frister årets besøk til gjentagelse neste år? Kanskje. Vi snakket om å legge om besøket, og bytte ut Grand Place til fordel for besøk på ett eller to bryggerier - gjerne klosterbryggerier (Trappist). Vi har allerede vært hos flere (Westmalle, Westvleteren ++), og det er knyttet kontakt til flere. Da er muligheten også der for å kombinere nytelse med kultur. Klosterbryggeriene presenterer gjerne klosterets historie i form av utstillinger. Noen har til og med et "stille rom" i nærheten av serveringen. Øl i Belgia er nemlig både kultur, historie og nytelse.

Et par refleksjoner etter årets Beer Weekend..... Noe som har vært bra en gang vil ikke nødvendigvis fortsette å være bra. Det skjer endringer, vi endrer oss, og ofte er det både godt og nødvendig å finne andre måter å gjøre ting på eller finne alternativer til det som ikke lengre gir den gode opplevelsen.

fredag 19. august 2011

Now!

Trying to write this in English - hopefully understandable.... Wrote this a couple of months ago - but didn't publish it - until now......

This has been a good, lazy Sunday. Haven't done a lot, just a few things I wanted to do....  Started editing the next issue of a newsletter and a few other things - I didn't have to do it, but I enjoyed doing it.

After watching some boring TV series, I went outside with a glass of Cognac and a handful of peanuts. Sat down and noticed the quiet evening. It was almost 11pm, but the sky was still bright - light blue, with some clouds moving - from south west to north east. I observed the clouds moving - silently, but powerful. I couldn't do anything to change it, and I just observed how nature is there - doing it's things - all the time.

Observed the dark trees around our house - making some kind of protective fence, and some birds - silhouettes, moving rapidly between the trees. They didn't sing as they did a few hours before, but were quiet. No sounds, except the noise from a distant car. Nature seems to have the power of being silent....

Observed sitting alone with my Cognac - enjoyed it - was aware of the moment. It was good - just good..

Recalled that I earlier today started reading "Full Catstrophe Living" by John Kabat-Zin - a book about staying in the moment. Is it moments like this he is writing about? Don't know....  I've read "The Power of Now" by Eckhart Tolle. Feels like he is writing about just this - awareness - now...

Observed the stillness - just sitting quietly and watching the daylight go away - sky getting darker, temperature falling. The clouds are gone - just the pale, light blue sky is there, and I'm here - enjoying the moment.

My daughter-in law (living next door) says "hi". I ask if she would like a glass of white wine and have a chat, but she wants to go to bed early. Has helped her friend with a family event and is tired and exhausted.

More stillness - more good moments.... Cognac tastes good, and the daylight goes away.... Trying once more to capture the moment. It IS good - it gives peace of mind - it makes me feel as being.... just being, and it feels good.

My Bodymind tells me to do this more - as often as I can.
My Headmind tells me to tell others how good it is to just be..... in the moment..... NOW.

søndag 7. august 2011

Lavkarbo - erfaringer (oppdatert 22.8.11)

Etter ca. en uke med litt endret kosthold skev jeg litt om det som hadde skjedd, selv om det kanskje ikke var så mye:
Den forandringen jeg legger mest merke til er at frokosten er forskjellig. Den vanlig brødskiva - ofte med samme type pålegg på - er byttet ut med mer kreative "retter". Det har vekslet mellom ulike typer salat og en forenklet engelsk frokost (egg, bacon og tomatbønner). Te med en teskje sukker er byttet ut med te med mye mindre sukker, og glasset med appelsinjuice (2 dl) er redusert til litt under 1 dl.

Min Headmind (sunne fornuft), som ikke er så veldig glad i forandringer, har flere ganger fortalt meg at det er vanskelig å få til variasjon i kosten når jeg kutter ut brød. Kanskje et argument, men ikke særlig godt....? Frokostene med brødskive og pålegg kan neppe kalles varierte - selv om pålegget ble forandret av og til...

Lunch har ikke blitt endret noe særlig. De firkløverbitene som jeg pleide å ta til kaffen etterpå er imidlertid kuttet helt ut, og i noen tilfeller erstattet med litt mandler.

Middagene er heller ikke så veldig forskjellige fra før, bortsett fra at potetene er kuttet ut. Benytter mer salat i steden, og det fungerer bra for meg.

Som snacks benytter jeg mandler og salte peanøtter. Tildigere var det stort sett bare peanøtter.
Vekten viser en liten nedgang. Tar dette som et tegn på at kroppen forbrenner litt fett. Hvordan det står til med kolesterol vet jeg ikke før i midten av juni. Jeg har også lagt merke til at jeg er mindre søvning på ettermiddag / kveld, og det kjennes litt lettere å komme igang om morgenen.

Nå - i begynnelsen av august er det ca. 3 måneder siden jeg la om til mindre karbohydrater. Det fungerer fortsatt veldig bra. Vekten har krøpet sakte litt nedover - ca. 5 kg. fra da jeg startet, og målet er nå å holde den stabil ved å spise litt mer (men ikke nødvendigvis karbohydrater).

Jeg var spent på hvordan endret kosthold kunne påvirke kolesterolnivået. Det ble målt i begynnelsen av juni, bare en knapp måned etter omleggingen og viste tilnærmet ingen endring. Legen kommenterte at jeg neppe kunne forvente noen virkning før det hadde gått minst et par måneder. Jeg lever derfor fortsatt i spenning.

Det har blitt mye mer egg i kosten i løpet av denne tiden. Omeletter (ofte av bare ett egg) enten til frokost eller lunch  nesten hver dag - gjerne med en salat av tomater, oliven og kanskje feta-ost ved siden av. Føler meg nesten aldri sulten mellom måltidene.

Nå i sommerukene har middagene i stor grad bestått av grillmat av ulik type - koteletter, indrefilet, laks m.m. Tilbehøret er oftest salat i ulike varianter. En sjelden gang har det blitt en potet, men det hører med til unntakene.

Noen har spurt hva jeg gjør når jeg spiser hos andre eller er på restaurant. For meg er ikke dette et problem i det heletatt, og jeg spiser ganske enkelt det som serveres. Litt ekstra karbohydrater av og til kan neppe skade.

Jeg kommer stadig over "gode" lavkarbooppskrifter der mel, sukker, ris osv. har blitt erstattet med andre ting. Til å begynne med prøvde jeg noen få av disse, men har foreløpig funnet at dette ikke tiltaler meg. Jeg lar heller være å spise f. eks. brød enn å finne halvdårlige måter å lage lavkarbobrød på. Tiden vil vise om jeg må endre oppfatning....

Fant forresten en enkel og fin oppskrift på en mini-rett på TV2 nylig. Har forsøkt den med laks i steden for spekeskinke og seterrømme i steden for crème fraiche. Smakte nydelig!

22.8.11: Fikk resultatene av kolesterolmåling tatt sist uke. Liten nedtur. Alle verdiene hadde økt litt - heldigvis også det "gode" kolesterolet, S-HDL. Hadde jeg urealistiske forventninger? Kanskje. Dr. Hexeberg skriver i boken sin at noen kan oppleve økning - hvis det har vært en del melkefett i kosten. For å si det slik - det har blitt litt seterrømme av og til....

Denne erfaringen får meg imidlertid ikke til å slutte med et kosthold med lite karbohydrater, men det er kanskje lurt å følge legens råd om litt medisiner....

søndag 29. mai 2011

Mental kraft

NRK-programmet Schrødingers katt den 5. mai handlet om den kraften og påvirkningen tankene våre har på mange av prosessene i kroppen vår. Det ble vist sterke eksempler på hva meditasjon og mentalt fokus kan bety for hvordan vi reagerer på ting vi utsettes for.

En person som ble utsatt for UV-stråling på begge armene laget seg et mentalt bilde av den ene armen som veldig kald og den andre som veldig varm. Den 'kalde' armen ble mindre solbrent..... Hele programmet er tilgjengelig på NRKs nettsider: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/740758/

Dette pprogrammet gjorde et sterkt inntrykk på meg, og ikke uten grunn. Tidkigere samme dag hadde jeg en klient - en ung kvinne. Hun hadde  jobbet bra for å blik kvitt kronisk utmattelsessyndrom som hadde plaget henne en tid. Denne gangen fortalte hun at hun ikke hadde fått jobbet som hun ønsket fordi hun ikke hadde vært i form. En "famlilesvakhet" - allergi - hadde satt henne delvis ut av spill. Legen hadde gitt henne medisiner, men både allergien og bivirkningene fra medisinene gjorde fomen heller dårlig.

I Reverse Therapy jobber vi med kroppens indre veileder, Bodymind, som forteller oss hva som er bra for oss, hva vi bør si eller gjøre i ulike situasjoner for å ha det bra. Det er også mulig - men mer krevende å benytte dette "motsatt vei". Jeg lærte henne en mental teknikk for å fortelle Bodymind om å instruere imunforsvaret om at det ikke trengte å reagere på pollen slik det gjorde nå. Med andre ord å få immunforsvaret til å få på plass et progrem som ikke feilaktig reagerte på pollen. Jeg oppmuntret henne til å gjenta dette noen ganger de nærmeste dagene.

Sist uke var hun tilbake til en ny time. Jeg spurte henne om allergien. "Den er borte" forteller hun. "Bruker du medisiner?" spurte jeg. "Nei, jeg har sluttet med dem", var svaret. Det er unødvendig å fortelle at dette var et sterkt øyeblikk.

Spørsmålene som dukker opp er selvsagt om dette var tilfeldigheter eller om de stoffene hun var allergisk overfor ikke var der lengre. Jeg vet ikke, og jeg får kanskje ikke vite det heller. Om jeg sammenholder denne opplevelsen med det nevnte TV-programmet virker det hvertfall sannsynlig for meg at Bodymind denne gangen valgte å slå av den allergiske reaksjonen.

Har du opplevd noe lignende? Legg gjerne inn kommentarer!

onsdag 11. mai 2011

Lavkarbo-kosthold

Jeg begynte for litt siden å lese boken "Frisk med lavkarbo" av Dr. Sofie Hexeberg. Jeg leser den ikke først og fremst fordi jeg er opptatt av kosthold, men bl. a. fordi jeg er nysgjerrig på hvordan kroppen vår fungerer, hva som er bra, mindre bra osv. Dessuten har jeg fått spørsmål som går på kosthold fra mange av klientene mine. Noen ønsker å leve så sunt som mulig, mens andre veier for mye og ønsker å kvitte seg med noen kilo. Til nå har jeg anbefalt å sjekke med lege og å følge råd fra kostholdseksperter.

Jeg må innrømme at jeg har en liten egeninteresse av å lese denne boken. Vektreduksjon er det ikke behov for (kanskje bare et par kg.), men jeg har ved mine årlige helsekontroller fått kommentareren: "Kolesterol i øvre del av normalområdet (7.2)". Kanskje kan dette bidra til en reduksjon?

Dr. Hexeberg forklarer grundig om mange sammenhenger i kroppen. En av de viktigste ser ut til å være hvordan insulin virker på ulike prosesser. Kortversjonen er at insulin fremmer lagring av energi som fett og samtidig bremser bruk av fett som energikilde i kroppen. Insulin frigjøres for å holde blodsukkeret på riktig nivå, og stiger når vi spiser sukkerholdig mat eller mat som inneholder stivelse. Altså - ved å spise brød, poteter og andre matvarer med mye karbohydrater forteller vi kroppen at den skal lagre mest mulig energi fra maten som fett i kroppen, og ikke bruke noe av det fettet som allerede finnes som energi. Denne mekanismen, forteller Hexeberg, er noe kroppen har utviklet over mange generasjoner. I tidligere tider levde folk stort sett av kjøtt, fisk og andre fettholdige produkter gjennom hele vinteren. Insulinnivået var lavt, og signaliserte til kroppen at den skulle bruke av fettlagrene sine for å gi nok energi. Når sommeren kom var det tilgang på bær, frukt og andre matvarer med mye karbohydrater. Insulinnivået steg og ga kroppen beskjed om å lagre mest mulig energi som fett i kroppen. (Tilpasningen til badesesongen ble helt naturlig med dette kostholdet). I tillegg til å fremme lagringen av fett har et høyt insulinnivå også flere helsemessige sider, bl. a. utvikling av insulinresistens / diabetes-2.

Jeg fant altså denne informasjonen så interessant at jeg valgte å gjøre en liten test med meg selv som prøvekanin. Målet er å spise mindre karbohydrater og mer proteiner og fett i en periode frem til begynnelsen av juni. Da er det igjen tid for den årlige helsekontrollen. Kanskje vil det da være mulig å se en forandring av kolesterolnivået....?

I denne perioden vil jeg skrive en slags dagbok med observasjoner - hvordan det kjennes, hva jeg spiser, mer/mindre energi, eventuelle vektendringer osv. Hvordan resultatet blir vet jeg ikke noe om, men som nevnt - jeg er nysgjerrig etter å lære. Om du har egne erfaringer med denne typen kosthold er du velkommen til å fortelle om dette i kommentarfeltet under innleggene.

NB!!!
Det jeg skriver om kosthold er altså mine egne observasjoner og erfaringer, og jeg må på ingen måte oppfattes som en fagperson på dette feltet. Om du skulle ønske å forsøke et kosthold ut fra Dr. Hexebergs bok, så skjer det på ditt eget initiativ og ansvar. Om du er usikker - sjekk med legen din!

fredag 22. april 2011

Oppskrifter som ikke fungerer

Vi har alle våre egne oppskrifter på hvordan vi skal gjøre ulike ting, hvordan vi bør løse utfordringer, hvordan vi bør oppføre oss osv. For de av oss som kjenner begrepene Headmind og Bodymind er disse oppskriftene regler som på en eller annen måte har blitt etablert i Headmind - vår (såkalte) sunne fornuft.

Ofte fungerer disse reglene bra, og de fleste av dem er dessuten nødvendige for at vi skal fungere som sosiale individer sammen med andre. Noen ganger fungerer imidlertid ikke de reglene vi bruker for å løse en utfordring slik som vi regnet med. Det aktuelle problemet kan være litt forskjellig fra det vi er vant til, eller det er andre årsaker til at oppskriften vi benytter ikke virker som forventet.

Jeg ser dette ofte når jeg sitter ansikt til ansikt med klienter. Det kan f. eks. være en frustrert mor som forteller at "jeg orker snart ikke å kjefte mer på ungene - de hører aldri på det jeg sier". Oppskriften som brukes - å kjefte for å få ungene til å gjøre ett eller annet - fungerer altså ikke. Hvorfor fortsetter hun da å bruke en oppskrift som tydeligvis ikke virker?

Svaret er nesten alltid at Headmind ikke er trent eller opplært til å se etter alternativer, og at signalene fra Bodymind om å gjøre ting på en annen måte (frustrasjon) ikke blir lagt merke til eller forstått.. Ofte skal det ikke så mye til for å få Headmind til å se etter andre måter å løse utfordringen på. Jeg kan f. eks. spørre: "De (få) gangene ungene  hører på deg - hva er forskjellig da"?  Plutselig kan Headmind se en ny måte å håndtere situasjonen på - ofte en måte som fungerer.

Dette gjelder selvsagt ikke bare i foreldre / barn situasjoner, men går igjen i mye av det vi gjør. Det kan være en daglig rutine vi gjør uten egentlig å ha hverken behov eller lyst til å gjøre den, og det kan være regler som er innprentet helt fra vi var små, og som ikke fungerer lengre.

Et par eksempler:
De fleste av oss har lært at når vi føler oss utmattet eller er slitne, ofte etter hardt arbeid eller annen anstrengelse, så bør vi hvile for å få kreftene tilbake. Dette har for de fleste av oss fungert greit hele livet. I enkelte situasjoner - kanskje med problemer på jobben eller i familielivet - kan vi registrere en utmattelse og mangel på krefter. Vi prøver automatisk oppskriften, men oppdager at utmattelsen er omtrent den samme etter hvilen. "Hvil mer" sier Headmind. Vi følger regelen, men er fortsatt like utmattet etterpå. "Hvil enda mer" sier Headmind. Plutselig er vi inne i en vond sirkel der vi i tillegg er bekymret for hva som feiler oss, nedstemt fordi vi ikke orker noe, og frustrert fordi den eneste oppskriften vi kjenner ikke fungerer. Med litt assistanse vil det være mulig å se at det trengs en ny regel for å finne ut av situasjonen. En regel som fører til at vi gjør noe med det egentlige problemet.

Et annet eksempel. Da jeg begynte å jobbe med mennesker som hadde kronisk utmattelsessyndrom / ME fant jeg ut at jeg måtte følge med på det som skjedde på dette feltet. Et naturlig sted var bl. a. på et par norske (ME)-diskusjonsgrupper på Internett. Hver gang jeg hadde lest en del meldinger der følte jeg meg sliten og utmattet (og noe frustrert). Jeg fortsatte likevel å følge diskusjonene og av og til kommentere litt. Det tok ganske lang tid før jeg forstod at den oppskriften jeg hadde laget meg for å følge med på dette feltet ikke var nyttig, men faktisk skadelig for meg. Løsningen ble å søke informasjon andre steder og skaffe erfaring ved å jobbe ansikt til ansikt med spennende klienter. Mange av dem forteller faktisk at de har opplevd det samme som meg. Heldigvis har de fleste av dem byttet ut denne oppskriften som ikke fungerer med aktiviteter som gir både glede og inspirasjon.

tirsdag 5. april 2011

Uskydig dømt

I går, den 4. april 2011, ble jeg dømt. Det ble du også, selv om du sikkert ikke har merket det enda. Kanskje kommer ingen av oss noen gang til å merke det, og dette er en del av problemet.

Både du og jeg ble dømt til livsvarig brev- og besøkskontroll !

Et flertall i Stortinget har vedtatt at vi alle skal utsettes for denne kontrollen - selv om de aller fleste av oss er lovlydige og stort sett snille mennesker. Begrunnelsen for denne dommen er at det skal bli mindre kriminalitet og at de som gjør eller planlegger kriminelle handlinger lettere skal kunne tas.

Er det så farlig da, jeg har jo ingen ting å skjule, er ett av motargumentene. Nettopp! Vi har ingen ting å skjule, og derfor er det helt unødvendig og urimelig at vi dømmes til brev- og besøkskontroll.

Men dette kan bidra til å oppklare eller forhindre forbrytelser....   De har laget statistikk på dette bl. a. i Tyskland der denne ordningen har vært i bruk en stund. De konkluderer med at den ikke har noe å si for kriminaliteten. Dessuten - hvorfor henlegges utallige saker med kjent gjerningsperson med begrunnelse "manglende kapasitet"? Det ser ikke ut til at det er mer informasjon som trengs for å domfelle flere forbrytere.

Det offentlige (?) skal passe på at innsamlede data ikke misbrukes... Kan vi stole på et slikt utsagn så lenge det offentlige (som skal ha ansvaret for denne ordningen) f. eks. ikke sletter innsamlede DNA-prøver slik loven forutsetter og til stadighet bryter ulike lover (bl. a. i helsevesen og andre institusjoner)?

Alt som samles inn av data skal lagres på en sikker måte...  Dette er bare tull. Om noen vil få tak i denne informasjonen, så vil de klare det. Hvordan fikk forresten WikiLeaks tak i den hemmelige informasjonen som de har publisert?

Kan vi stole på politikere som i valgkampen snakker om personlig frihet og er imot denne ordningen og nå plutselig gjør noe helt annet? Det er bl. a. slike politikere som skal bestemme hvordan innsamlede data skal brukes en gang i fremtiden...

La meg til slutt ta med et par passende sitater:

Grunnloven § 102: "Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde". 

Benjamin Franklin: "Any society that would give up a little liberty to gain a little security will deserve neither and lose both." 



mandag 28. mars 2011

Merkelapper

Vi har en tendens til å benytte "merkelapper" på ulike ting og tilstander. Disse merkelappene ser ut til å påvirke måten vi tenker og reagerer på.  Spørsmålet jeg stiller meg er om disse merkelappene egentlig er nyttige - om de bidrar på en positiv måte til ett eller annet, eller om de i mange tilfeller har motsatt virkning.

Hva gjør det for eksempel med en person hvis vedkommende får en ME-diagnose? Bidrar denne merkelappen til noe positivt, noe negativt eller kanskje begge deler? Hvilken forskjell gjør det for en person om merkelappen i steden er "utbrent" eller "binyretretthet"?

En annen merkelapp som benyttes og diskuteres heftig (bl. a. innenfor ME-miljøet) er psykisk sykdom eller psyko-somatisk sykdom. Hva gjør en slik betegnelse med en person som blir merket som psykisk syk? Hva er egentlig en psykisk sykdom? Er du f. eks. psykisk syk dersom du har lært å tenke og vurdere på en måte som ikke er helt bra for deg eller på en måte som skiller seg en del fra andre mennesker?

Hvorfor skal forresten sykdommer grupperes på denne måten? Vil det kunne gi et bedre bilde av en sykdomssituasjon om mennesket ble betraktet som en hel, komplett enhet, og vil det være lettere å se hvordan ting egentlig henger sammen?

Dette ble mange spørsmål som jeg vil forsøke å svare litt på i kommende innlegg. Jeg tar gjerne imot kommentarer om dette!

søndag 13. mars 2011

Ansvar for eget liv og egen situasjon

Jeg har tidligere vært innom dette temaet, bl. a. i Gjør meg frisk, der jeg setter fokus på det ansvaret vi selv har for vår egen situasjon. Det kan se ut til at vi i stadig større grad blir lært opp til at det er 'andre' som har ansvaret for hvordan vi har det - noe utenfor oss selv som vi ofte ikke har kontroll over. Dette dukket opp igjen for litt siden i en debatt på TV - en debatt der ett av innleggene har skapt sterke reaksjoner. Det ble påstått at de som blir mobbet selv hadde skylden for at de ble det. Jeg har liksom ikke blitt kvitt denne påstanden, og velger å skrive litt om det - satt litt på spissen.

Vi kan oppleve at vi blir syke - går til legen og forventer at legen skal gi oss behandling eller medisiner som gjør oss friske. Ansvaret for å bli frisk skyves over på legen, slik at vi selv ikke skal behøve å gjøre noen endringer i tilværelsen. Om legen skulle finne på å be deg om å legge om kostholdet eller begynne å mosjonere er det dessverre sannsynlig at du ikke tar ansvaret for å følge disse rådene - det er jo egentlig legens ansvar å få deg frisk om plagene dine skulle vedvare....

Hvis en eller annen du møter sier noe til deg - f. eks. - har du lagt på deg i det siste - så er det opp til deg hvordan du reagerer. Noen vil ikke bry seg, noen blir sinte og andre kan bli lei seg. Det er altså opp til deg selv hvordan du tolker og reagerer på det du hører. Er du trygg på deg selv gir du kanskje blaffen. Har du blitt lært opp til at du ikke har ansvar for deg selv vil du kanskje oppleve deg som et mobbeoffer.

Spørsmålet blir altså - kan jeg gjøre meg selv til et mobbeoffer? Jeg vet ikke. Om jeg spør på en annen måte - kan jeg læres opp til å bli et mobbeoffer - da tror jeg at svaret er ja.

I min jobb som terapeut ser jeg ofte personer som opp gjennom livet har blitt beskyttet mot alt av utfordringer, blitt fortalt at de ikke kan eller ikke klarer ulike ting. Eller at det er 'andre' som har ansvaret for alt mulig. Disse menneskene mangler etter hvert enhver tro på seg selv og egen styrke. De forsøker å holde en fin fasade utad, men innerst inne er de livredde for at noen skal si eller gjøre noe som får skallet til å sprekke. Det er faktisk mulig å legge merke til dette for de fleste av oss. Vi kan med ganske stor sikkerhet tidlig peke ut den i flokken som kommer til å bli mobbet. Jeg spurte en god venninne som har vært lærer i mange år, og hun bekrefter dette.

Spørsmålet blir naturlig nok da: Hvordan kan vi lære mennesker til å ikke bli mobbeoffer?
Jeg har vel egentlig svart på dette allerede. Som foreldre kan vi lære og oppmuntre barna våre til å ta utfordringer - leke med kniv, klatre i trær, oppleve å bli skadet, utfordre og samarbeide med andre mennesker - kort sagt lære seg å leve. Vi kan også være tydelige på at når de får lov til å utfordre naturkreftene og tilværelsen, så har de selv et ansvar for det som skjer - Samtidig som de har kjærlige og omsorgsfulle foreldre som er der når det trengs.

I tillegg til dette tror jeg det også er viktig å vise barna våre at det ikke er farlig å være sårbar - det er helt naturlig, og det gjør deg faktisk sterkere og vanskeligere å såre...

søndag 13. februar 2011

Sårbarhet

De siste dagene har ordet sårbarhet av og til dukket opp i tankene.

Å være sårbar eller endog gjøre seg selv sårbar virker til å begynne med både skummelt og unødvendig. Vi har blitt lært opp til å være sterke, til å motstå belastninger og påkjenninger og til å beskytte oss selv mot krevende omgivelser. Vår headmind har dermed klare og tydelige regler for hvordan vi skal unngå å bli såret av omgivelsene.

Er egentlig dette så bra?

Disse reglene i headmind bygger opp et beskyttende skall rundt oss, eller i oss - et skall som er ment å beskytte oss mot omgivelsene, men som ofte gjør mye mer enn akkurat det. Det gjør oss engstelige, utrygge og svake.

Om du er syk har du kanskje opplevd at noen spør "hvordan har du det?". For å unngå å vise at du ikke har det bra kommer svaret fra headmind fort - "joda, bare bra...". Ved å svare ærlig ville du gjort deg selv sårbar, risikert flere spørsmål og kanskje manglende forståelse men samtidig kunne du oppleve både sympati, oppmuntring, støtte og at det kjentes godt.

Et annet eksempel: Du vil gjerne bli kjent med en person og føler at du vil gå bort til vedkommende og si hei. Det betyr at du må gjøre deg selv sårbar. Headmind forteller deg umiddelbart at dette kommer til å gå galt - du kommer til å bli avvist. Ved å tørre å gjøre deg selv sårbar - risikere å bli avvist - åpner du muligheten for en god opplevelse. Å gjøre deg selv sårbar er derfor en forutsetning for å få en slik god opplevelse.

Jeg møter ofte mennesker som har blitt syke fordi de har lært at de skal holde seg inne i det beskyttende skallet sitt og ikke risikere å være sårbar eller å bli såret. Mange av disse får en sterk opplevelse når de oppdager at de egentlig har vært innesperret i sitt eget fengsel og dermed gått glipp av mye av det livet har å by på.

Jan Vincents Johannessen sier det på denne måten:
Å leve er å gjøre seg selv sårbar. Derfor velger så mange å holde seg i live fremfor å leve.

Brene Brown forteller om sårbarhet på YouTube - anbefales!

Har du historier eller erfaringer å dele? Du er hjertelig velkommen til å legge inn en kommentar!

lørdag 1. januar 2011

Å være perfekt.....

Jeg skrev tidligere om at vi alle har våre egne oppfatninger av oss selv - en identitet - et bilde av oss selv. De fleste av oss har lært at dette bildet skal se best mulig ut - for andre. Å kunne oppnå et slikt bilde, og ikke minst holde det vedlike krever innsats - gjerne stor og langvarig anstrengelse.

For noen blir dette en idé om å være nærmest perfekt. Alt som gjøres skal være best mulig, uten feil og ikke kunne kritiseres. Dette er slitsomt, og for mange føles det også feil. Innerst inne kjenner vi kanskje at "jeg ville aller helst gitt blaffen", men så kommer de tillærte og opptrente forventningene med det perfekte glansbildet - idealet.

Vi kjenner resultatet. Den følelsen som forteller oss at "dette er ikke riktig for meg" eller "må dette virkelig være så bra?" blir sterkere og sterkere. Til slutt er sykdommen der - alt fra stress, høyt blodtrykk, utmattelsessyndrom, fibromyalgi, angst, psoriasis, eksem og mange andre lidelser.

Spørsmålet som dukker opp er da: Hvem anstrenger vi oss slik for? For familien, for jobben, for naboen - eller er det kanskje bare for oss selv? For å bevare og vedlikeholde det glansbildet vi selv har laget av oss selv?

Begynnelsen av et nytt år er kanskje et godt tidspunkt for å se nærmere på om jeg virkelig trenger å slite for å vedlikeholde et perfekt bilde av meg selv.....??

Fikk tilsendt en liten video i dag som sier litt om det å ikke være perfekt. Du finner den på http://www.wimp.com/littleimperfections/

Med ønsker om et godt, interessant, og ikke helt perfekt, nytt år for oss alle!

Once you accept the fact that you're not perfect, then you develop some confidence.  ~Rosalynn Carter