De fleste som har levert småbarn i barnehagen har opplevd at barnet protesterer, gråter, hyler eller reagerer på andre måter når de blir overlatt til en av de ansatte og du forlater dem. Noen forskere i Østerrike har forsket på hva som skjer i disse situasjonene. De hadde bl. a. registrert stressreaksjonen i kroppen ved å måle kortisol-nivået. Kortisol er det såkalte "stresshormonet", og et høyt nivå i kroppen tyder på at personen opplever en krevende eller stressende situasjon. Over lang tid vil et høyt kortisolnivå kunne gi varige skader, bl. a på immunforsvaret.
Forskerne i Østerrike fant flere interessante ting når de undersøkte barna.
- Kortisolnivået var høyt helt fra barnet ble forlatt i barnehagen til det kom hjem.
- De gjorde også en annen interessant observasjon. Hos de barna som ikke hylte og skrek, men derimot var ganske stille varte det høye kortisolnivået lenge. Hos de som skrek av full hals når de ble forlatt (og derfor fikk mer oppmerksomhet fra de ansatte i barnehagen) ble kortisolnivået redusert ganske kort tid etterpå.
- En annen observasjon var at de barna som hadde en nær tilknytning til en eller begge foreldrene som regel skrek og hylte mer enn de som ikke hadde et så nært forhold til foreldrene.
Slik jeg ser det, så hadde de barna som hadde et nært forhold til foreldrene lært å uttrykke følelsene sine. Når de gjorde det så oppnådde de det de trengte - omsorg og støtte. De som ikke gjorde dette hadde kanskje allerede lært å "legge lokk på" følelsene og behovene sine. De uttrykte ikke det de trengte, de fikk det derfor heller ikke, og de bevarte et høyt stressnivå mye lengre.
Jeg lurer litt på om vi, langt tidligere enn vi tror, ubevisst bidrar til å programmere barna våre til enten å gjøre noe for å få dekket behovene sine eller til å holde kjeft og leve med et høyt stressnivå.
Hva tror du?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar